Min Corporate Story

Skulle man tro at jeg satt på en fantastisk corporate story? Nei, hvorfor skulle man det.. Men sånn er det faktisk. I mitt intervju med Matts Hejbel ble jeg minnet på en ganske skjellsettende opplevelse fra mine yngre år.

Som alle fra Tromsø vet, så var det eneste man kunne gå i på 80 og tidlig nittitall, en Fjellreven.. Alle hadde en rød, en lyseblå eller en mørk blå Fjellreven. Det var det ultimale signal om tilhørighet som en ung, urban og uredd Tromsøværing kunne kle seg i.

Når man gikk gjennom Storgata en lørdag formiddag var den farget i rødt, hvitt og blått. Det hvite var selvfølgelig snøen, men det røde og det blå var Fjellreven dunjakker som skubbet i hverandre fra KV hjørnet i sør til Veita i nord. Fjellreven var et symbol på at man var Tromsøværing og ikke bone. Nå var det selvfølgelig mange boner som seilte under falskt flagg i sine nyinnkjøpte dunjakker. Men om man ikke åpnet munnen og sa noe, så kunne man gå en runde uten at ukvemsordene falt.

Jeg husker godt da jeg spurte min mor om å få en slik Fjellreven. Niks, og atter niks var svaret. Jeg var dypt ulykkelig i flere uker. Det var utenkelig at jeg ikke skulle få min egen. Jeg hadde for så vidt en Fjellreven som jeg gikk med til daglig, men det var min venninne, Merete sin jakke. Hun var i den heldige situasjonen at hennes far jobbet som skipper, og hun hadde derfor større økonomisk spillerom enn meg. I tillegg hadde fiskebåten til Bjarne flere turer opp til Svalbard i forbindelse med fiske, og det var på disse turene at Merete fikk ikke mindre enn to Fjellrevenjakker. Jeg fikk lov å låne den jakken hun ikke brukte.
Min far jobbet som bussjåfør, og var i tillegg ikke av den sløsende typen.. Jakke til flere tusen kroner var ikke aktuelt.

Samtidig som den elleville populariteten til Fjellreven i Tromsø, så var jakken et nyttig og uunnværlig klesplagg på Svalbard. Svalbard, har som mange vet, et gunstig skatte og avgiftsnivå, og dette gjaldt også Fjellreven. Man kunne kjøpe en Fjellreven på Svalbard til bare en brøkdel av prisen i forhold til fastlandet.

Det var åpenbart at jakken ble et attraktivt smuglerobjekt. Den som hadde kontakter på Svalbard fikk ofte i oppdrag å formidle bestillinger på Fjellrevenjakker. Ofte var man på flyplassen i Tromsø og hentet jakker av personer man ikke kjente, annet at man viste at de hadde med seg en etterlengtet ”Tromsøbunad” i bagen sin. Ofte hadde man arrangert slike ”pick ups” gjennom en onkel, som hadde en venn, som hadde en tante, hvis nevø jobbet på Svalbard. Det hele var ganske intrikat. Det gikk ikke lang tid før Tollvesenet skjønte at det var noe ”muffens” i forhold til antallet Fjellreven som ble fløyet inn via Langnes Flyplass. Drastiske tiltak ble iverksatt. Det var kun lov med en jakke pr. passasjer fra Svalbard, og all bagasje kunne bli gjennomsøkt. Overskytende jakker ble konfiskert.

Dette var omentrent på den tiden jeg endelig hadde overtalt min mor til å bestille en jakke fra Svalbard. Etter flere ukers intens masing dag ut og dag inn, ble det endelig bestemt at jeg kunne få en jakke, hvis det var en smuglerjakke. Jeg var i ekstase når jeg formidlet min bestilling til den personen som hadde kontakter på ”Fjellrevenheaven”. Det ble en uendelig lang venting.. Det var flere uker før en person innenfor nettverket skulle fly til Tromsø.

Endelig var dagen der, og jeg ventet ved telefonen hele dagen. Timene gikk, og jeg verken haiket til Hansnes for å gå på kiosken (Hansnes svar på ungdomsklubb), eller foretok den daglige ettermiddagssnakken med min venninne. Det var heller ingen andre som fikk tatt sine samtaler den dagen. Det var med stor spenning jeg sirklet rundt telefonen. Ingen ringte.

Dagen etter fikk vi endelig vite hva som hadde skjedd med leverandøren og jakken min. Mannen hadde blitt tatt i tollen, og jakken hadde blitt konfiskert. Den havnet på tollvesenet sitt lager sammen med ganske mange andre jakker som forsøkte seg på smuglerveien inn til fastlandet.

Det ble aldri mer snakk om en Fjellreven for min del. Jeg var veldig heldig sånn sett, at jeg hadde en venninne med to jakker, der en var alltid tilgjengelig når vi skulle inn til byen. Når man mimrer tilbake til ungdomstiden er det likevel Fjellrevenjakken som er en av de første tingene som blir brakt opp. Det og Ballgensere, men det er en helt annen corporate story.